Kategori: Program 2026-27

Japan
Regi: Hayao Miyazaki
Lengde: 120 min
Aldersgrense: 6 år
Tema: Animasjon, Barnefilm, Anime, Barn 6–9 år, Barn 10–14 år

Superspektakulært tegnefilmeventyr med trollmenn, krig og kjærlighet!

Piken Sofie blir forhekset til en gammel kvinne og virvles inn i et vidunderlig og spektakulært eventyr med en ung, kjekk trollmann, en tykk heks, en ilddemon, en kortpustet hund, en brutal krig, litt kjærlighet og sist, men ikke minst et omstreifende, levende slott!

Akkurat som Harry Potter-fenomenet begeistrer både yngre og eldre, inntar nå japanske Hayao Miyazakis filmer en lignende posisjon på animasjonssiden, når det gjelder magiske filmer som appellerer like sterkt til barn og voksne.

Hans nye film, «Det levende slottet», er basert på Howl’s Moving Castle, en ungdomsroman av Diana Wynne-Jones. Miyazakis viltvoksende skaperkraft har imidlertid omstøpt kilderomanen til hans eget uforlignelige univers.

Som vanlig hos Miyazaki, er Det levende slottet så tettpakket og fullt av idéer at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne i sin beskrivelse. Den starter i all fall med den unge piken Sofie, en beskjeden hattemaker i en idyllisk liten by på 1800-tallet, hvor det meste er dampdrevet.

Landet hun bor i er på randen av krig med en fremmed makt, og stolte militærparader tiljubles av patriotiske menneskemengder. Som så ofte hos Miyazaki er en jordnær og realistisk setting koblet med en verden boblende av fantasi. Sofie blir nemlig forhekset av en farlig heks og forvandles til en eldgammel kvinne.

Men denne damen lar seg ikke knekke så lett, og under en ferd ut i det idylliske landskapet rundt byen kommer hun over en vidunderlig bygning, et levende slott!

Ja, det er faktisk et lite slott som beveger seg gjennom de tåkefylte heiene og de klippefylte fjellene som omgir byen. Slottet holdes i gang av ild-demonen Calcifer som er slavebundet til dette av den unge, kjekke trollmannen Hauru, slottets hersker.

Sofie og Calcifer bestemmer seg for å samarbeide for å bryte sine forhekselser. Etter hvert samles et underlig oppbud av karakterer på slottet, blant annet et evig smilende, hjelpsomt fugleskremsel og en kortpustet hund som egentlig er spion for statsmakten.

Når krigen bryter ut havner Hauru i en utsatt posisjon: Han prøver å stoppe den, men er samtidig i evig fare for å oppslukes av de mørke kreftene han får sin trolldomskraft fra. Samtidig blir den unge jenta, som altså er innesperret i en gammel kvinnes kropp, stadig mer betatt av den stilige trollmannen …

Men dette er bare toppen av et isfjell av fengslende karakterer og fantasieggende tildragelser. For sjelden har klisjéen «ord blir fattige» passet bedre enn på en Miyazaki-film. «Det levende slottet» er et fyrverkeri av fantasi, et visuelt overflødighetshorn av idérikdom, lekelyst, vitalitet og skaperglede!

Om regissøren
Hayao Miyazaki var inntil hans internasjonale gjennombrudd for få år siden med Chihiro og heksene Japans best bevarte filmhemmelighet. Hans Nausicaä of the Valley of the Winds (1984) gjorde ham til superstjerne i Japan, men når den skulle lanseres i vesten ble den så stygt maltraktert at Miyazaki og hans produksjonsselskap Studio Ghibli slo helt fra seg tanken om å distribuere filmene i vesten med mindre de bevarte fullstendig kreativ kontroll.

Slik forble situasjonen helt til slutten av nittitallet da det ble inngått video-distribusjonsavtale med Disney, og da han med Chihiro og heksene vant Gullbjørnen i Berlin i 2002 var gullfuglen skutt for Miyazaki.

I dag er han et verdensnavn og den kanskje aller mest anerkjente kunstner innen animasjonsfilm. Han er kjent for å være en ekstrem perfeksjonist, stiller himmelhøye kvalitetskrav og deltar også aktivt i animasjonsprosessen, noe som er svært uvanlig for regissører av tegnefilm. Dette resulterer i verker som definitivt hører med til det aller ypperste av dagens filmkunst.

Italia, Frankrike
Regi: Federico Fellini
Med: Bruno Zanin, Pupella Maggio, Armando Brancia, Ciccio Ingrassia, Magali Noël, Francesco Maselli
Lengde: 127 min
Aldersgrense: 15 år
Tema: Komedie

Amarcord er en stort anlagt komedie om den frodige og fargerike befolkningen i en italiensk provinsby på 1930-tallet. Til tross for Fellinis løse og episodiske fortelleform, er filmen særdeles underholdende. Den springer lett fra det ene burleske opptrinnet til det andre.

Handlingen konsentrerer seg mest om familien til den tyranniske anti-fascisten Aurelio. Hans koleriske temperament formidles i en av filmens mange uforglemmelige scener: Han får, under en av familiens middager, vite at den ene sønnen, som var på kino kvelden i forveien, fra galleriet har urinert på herr Brundis hatt. Aurelio kjeppjager den unge mannen i harnisk, mens den øvrige familien fortsetter å innta middagen fullstendig upåvirket.

Amarcord er et oppgjør med fascismen, men også den katolske kirkes sneversynte seksualmoral blir gjenstand for Fellinis harsellas – for ham fanger kirken individene i umodne og barnlige seksuelle fantasier. Mange episoder syder av undertrykt og frustrert lidderlighet.

En rekke kvinneskikkelser er opphav til mennenes ustanselige, men sjelden tilfredsstilte, appetitt på amorøse eventyr. Så galt går det for én av dem, at han ender som pasient ved et mentalsykehus. Når han besøkes av sin familie klatrer han opp i nærmeste tre der han om og om igjen slynger ut sin lengsel: «Jeg vil ha et kvinnfolk!» Alle som prøver å få ham ned fra treet får en stein i hodet.

(Cinemateket i Bergen, ved Ole Petter Bakken)

USA
Regi: John Boorman
Med: Jon Voight, Burt Reynolds, Ned Beatty, Ronny Cox
Lengde: 109 min
Aldersgrense: 18 år

Fire bykarer vil dyrke kanosporten i vill og uberørt natur og padler gjennom farlige fossestryk i en elv som snart skal forsvinne i et damprosjekt. Frisksportturen utvikler seg etterhvert til en manndomsprøve av atskillig mer marerittaktige dimensjoner enn de hadde forestilt seg. De fire har ikke bare utfordret seg selv, men også naturen og lokalbefolkningen.

Norge
Regi: Anja Breien
Med: Anne Marie Ottersen, Katja Medbøe, Frøydis Armand, Helge Jordal
Lengde: 83 min
Aldersgrense: 12 år
Tema: Kvinnelige regissører, Kvinner i film

Heidrun, Kaja og Mie, tre voksne venninner fra skoledagene, har truffet hverandre igjen på en gjenforeningsfest. Festen er over, men jentene fortsetter feiringen. De tar en tur på byen og prøver å finne seg selv, mens de lar hjemmets plikter seile sin egen sjø. Ideen til filmen fikk Anja Breien da hun så John Cassavetes Husbands (1970).

Hustruer er uten tvil en av Norges mest kjente filmer gjennom tidene; ikke bare som kvinnefilm. Filmens enkle, men intelligente og klare historie om tre menneskeskjebner, fortelles på en varm og lun måte, fylt med humor og ironi.

LA DEN RETTE KOMME INN (2008)

Sverige
Regi: Thomas Alfredson
Med: Lina Leandersson, Kåre Hedebrant, Per Ragnar, Henrik Dahl
Lengde: 105 min
Aldersgrense: 15 år
Tema: Skrekk, Drama

For ganske får år siden virket det veldig usannsynlig at en av det siste tiårets aller beste skandinaviske filmer skulle være en vampyrfilm. I dag er det kanskje mer naturlig, men La den rette komme inn er uansett en original, estetisk, spennende og rørende film som overrasket også de som kjente John Ajvide Lindquists bejublede roman. I denne oppveksthistorien, satt tidlig på 80-tallet med mobbeofferet Oskar i sentrum, lander det plutselig en vampyr, i form av Oskars jevnalderende nabo Eli. Historien om Eli tar opp i seg en del av de tradisjonelle vampyrelementene; frykten for sollys, overføring av egenskapene til ofre som ikke dør og – selvsagt – behovet for ferskt menneskeblod, men også litt mindre kjente ting, som vampyrens svært negative effekt på katter, og regelen om at en vampyr ikke kan gå inn et sted uten å være invitert (herav filmens tittel).

(Trondheim filmklubb)

FRANKENSTEIN (1931)

USA
Regi: James Whale
Med: Boris Karloff, Colin Clive, Marilyn Harris, Mae Clarke
Lengde: 70 min
Aldersgrense: 15 år
Tema: Skrekk, Klassisk Hollywood, Kultfilm

Den definitive monsterfilm. Grev Frankenstein fabrikerer sin egen homunculus og må betale konsekvensene for sin skapertrang. Mary Shellys gotiske mesterverk har blitt filmet utallige ganger, bl.a. både av Thomas Edison (!), men ingen versjon slår den til engelskmannen James Whale.

Det som ble levende på premierekvelden 6. desember 1931, var mer enn et monster på filmduken. Det var en skikkelse som løsrev seg fra lerretet og ble filmhistoriens kanskje største ikon og en vital del av vår tids mytologi og kulturhistorie.
Frankenstein-historien hadde vært filmatisert mange ganger og i mange varianter under stumfilmtiden. Historier om å skape liv av dødt materiale har dype røtter i de fleste kulturer. Vi kjenner det som Homonculus fra magien, som Golem fra jødisk kabbalistisk mytos og som leirjotnen Mukkurkalv fra vår norrøne mytologi. Men det å skape er regnet som Guds og ikke menneskets privilegium. Mennesket kan ikke overskride denne grensen uten å begå hybris og dermed pådra seg gudenes straff. Her dreier det seg også om kampen mellom det gode og det onde, men det er i og for seg ikke monsteret eller det skapte som er ondt, det er den impulsen i mennesket som vil overskride grenser ved å gjøre seg til Guds likemann.

Og det er Frankensteins store fortjeneste at den klarer å skape både redsel og sympati for monsteret. Vi vet det er utilregenlig og farlig og derfor må nedkjempes, men samtidig lider vi med det, fordi det er uskyldig i den forstand at det har ikke villet hverken seg selv eller sine gjerninger. Det har ikke kontroll over seg selv, hverken mentalt eller fysisk.

Æren for monstrets suksess må deles mellom James Whale, make-up artisten Jack Pierce og rolleinnhaveren Boris Karloff. Opprinnelig var Bela Lugosi påtenkt som monsteret etter suksessen som Dracula. Men Whale ønsket Karloff, og etter timer med make-up artisten Jack Pierce gjorde de et testopptak som overbeviste produsenten. Det var en stor fysisk påkjenning for Karloff å gjennomføre rollen. Fire timer hver dag brukte Pierce på å gjøre Karloff til monster – og to timer til å ta av sminken igjen. Store støvler med 15 kg bly i hver gjorde ham nærmere to og en halv meter og tvang ham til å bevege seg på den selsomt ravende måten. Dette sammen med den enorme skallen gjorde det ekstremt slitsomt å spille. Karloff gikk ned 10 kilo på den 6 uker lange innspillingen, og i scenen der han må bære Colin Clive på ryggen, pådro han seg en alvorlig overbelastning i ryggen som kostet ham et opphold på sykehus.

På rollelisten står det bare et ? for hvem som spiller monsteret. Og på selve premieren hadde produsenten så liten tro på Karloffs appell at bare Colin Clive og Mae Clarke var tilstede for å motta publikums hyllest. Men fra det øyeblikk monsteret viste seg var publikum i ekstase. Mange ble så skremt at de flyktet oppover midtgangen. Whale og Laemmle godtok å klippe bort den berømte scenen der monsteret drukner en liten pike. Denne er nå inne igjen i den restaurerte kopien vi viser. Filmen kostet $250.000 og spilte inn $12 millioner ved første utsendelse.

(Cinemateket i Oslo)

Japan
Regi: Juzo Itami
Med: Tsutomu Yamazaki, Nobuko Miyamoto, Kōji Yakusho, Ken Watanabe, Rikiya Yasuoka, Fukumi Kuroda
Lengde: 114 min
Aldersgrense: 15 år
Tema: Mat

En komedie om mat, erotikk og om den japanske livsstilen. Den handler om enken Tampopo som prøver å lage byens beste nuddel-restaurant – japanernes fast-food. Men vi møter også filmregissøren, gangsteren og uteliggerne. Alle flettet inn i filmens røde tråd. Itami parodierer både westernfilmen og Godard. En ekte japansk nuddel- western som har oppnådd kultstatus i USA. Må ikke sees på tom mage.

USA
Regi: Frank Capra
Med: Clark Gable, Claudette Colbert
Lengde: 105 min
Aldersgrense: Tillatt for alle
Tema: Komedie, Klassisk Hollywood

Sjarmbombe som satte standard for screwballkomedien.

Med Clark Gable og Claudette Colbert i glitrende roller og Capras velopplagt regi satte filmen standarden for screwballkomedien og sjangerens egentlige storhetstid på 1930-tallet.

Det var jungeltelegrafen som skulle gjøre dette til en av de største filmsuksessene på 1930-tallet. Columbia Studios var ikke spesielt begeistret for filmen og slapp den på kino uten å gjøre noe stort nummer av det. Men den slo voldsomt an, fikk som første film alle de fem viktigste Oscarene det året og ble et stort gjennombrudd for Frank Capra.

Clark Gable og Claudette Colbert er i storform som henholdsvis journalist og milionærdatter på rømmen som møtes på en nattbuss fra Miami til New York. Hun har rømt fra faren som har annulert ekteskapet hennes, og journalisten øyner en god historie fra sosieteten. De blir hengende sammen med hverandre på reisen, og blir – selvsagt – etter hvert motvillig forelsket i hverandre.

Screwballkomedien hadde sin store tid på slutten av 30- og begynnelsen av 40-tallet selv om den er blitt gjennopplivet ved en rekke anledninger også senere. Viktige regissører som Capra, Howard Hawks, Billy Wilder og Ernst Lubitsch briljerte i sjangeren, som en filmkritiker har beskrevet som «sex comedy without the sex».

STAND BY ME (1986)

USA
Regi: Rob Reiner
Med: Wil Wheaton, River Phoenix, Corey Feldman, Kiefer Sutherland, John Cusak
Lengde: 85 min
Aldersgrense: 12 år
Tema: Ungdomsfilm

Året er 1959, og i en søvnig småby pakker fire tolv år gamle gutter ned soveposene sine og begir seg ut i skogen. De er på jakt etter et lik – en jevnaldrende gutt er meldt savnet og har sannsynligvis blitt truffet av toget. De fire guttene håper å få en dusør dersom de klarer å finne ham. Stephen Kings novellesamling Different Seasons skulle bli til filmene Den gode elev (1998), Frihetens regn (1994), og ikke minst det nydelige oppvekstdramaet Stand by Me. Historien fortelles gjennom den nå voksne hovedpersonen Gordie, og hver scene i Stand by Me er preget av den nostalgien som gjerne legger seg over barndomsminner. Filmen gir oss det femtitallets USA vi kjenner fra film, komplett med Buddy Holly-soundtrack, Supermann-referanser, rustne cadillacer og slemme guttegjenger med rullings og springkniv. Det virkelig minneverdige ved Stand by Me, er imidlertid ensemblet av prepubertale skuespillere, som helst bør huskes slik de framstår i denne filmen: I dag er Phoenix, Wheaton, Feldman og O’Connell henholdsvis død, Star Trek-skuespiller, tørrlagt alkoholiker og statist i Mariah Carey-videoer (han er ikke engang tjukk lenger!). Men i Stand by Me vil de alltid sitte rundt bålet og snakke om Langbein, tv-serier og Pez, og i det lengste stritte imot en skummel framtid bestående av jenter, avskjeder og avgjørende valg. Birgitte Rustad Wegener

Red.
Cinemateket USF

Det er en meget ung River Phoenix vi møter i Stand by me, men allerede som 15-åring viste han muskler. Som den tøffe lederen av gjengen fremstår han som en fullvoksen mann med sigaretten i munnviken og en alltid slagferdig kommentar. Samtidig er han myk på innsiden, med et spesielt varmt forhold til filmens jeg-person. Og dette klarer han altså å få frem, i en alder av 15. Hvem vet hvor det ville ha endt?

Filmen er basert på en selvbiografisk Stephen King-novelle, The Body. Men, til tross for at forfatteren heter nettopp Stephen King, er Stand by Me ingen gyser. Den uhyggestemningen som til tider er til stede er der kun for å bli løst opp av en humoristisk situasjon eller en form for «male bonding» guttene imellom. Filmen handler om fire svært forskjellige gutter som får vite at noen har funnet en død gutt i skogen. Fordi de originale finnerne hadde vært ute i lyssky ærender torde de ikke å varsle politiet. I stedet legger guttegjengen ut på tur for å finne liket. Formålet med turen er noe uklart: Er det for å se et dødt menneske? Er det for å komme i avisen? Eller er det for å bevise noe for seg selv eller for sine foreldre?

Turen er farefull og strabasiøs, og bringer frem det dypeste i dem alle sammen. Kun den gjensidige tilliten og humoren holder dem sammen når det røyner på.

Nettopp humor er et viktig våpen mot oversentimentalisering. Filmen kunne lett ha sklidd over i en sukkersøt mimresuppe med et tåreslør. Men det gjør den ikke, en underliggende merkelig stemning og svart humor retter opp på de riktige stedene. Et av filmhistoriens sinnsvakeste comic reliefs for vi når King-personen tar i bruk egenskapene sine som historieforteller når de sitter rundt leirbålet. Fortellingen om den tykke gutten som tar hevn over de som ertet ham ved å gjøre om en pai-spisekonkurranse til et veritabelt spy-o-rama er syk humor av verdensklasse.

Det er lett å slenge Stand by Me i samlebøtta «Nostalgisk film om barndommen.» Greit nok, men det er en bra nostalgisk film om barndommen. River Phoenix’ og Wil Wheatons sterke rolletolkninger gjør den til en medrivende opplevelse, du vil både snufse og le deg skakk. Unn deg det.

Red.
Trondheim filmklubb

TEAM HURRICANE (2017)

Danmark
Regi: Annika Berg
Med: Eja Penelope Roepstorff, Sara Morling, Maja Leth Bang, Ida Glitre, Ira Rønnenfelt, Zara Munch Bjarnum
Lengde: 96 min
Aldersgrense: 9 år
Tema: Ungdomsfilm, Skeiv film, Kvinner i film, Kvinnelige regissører

TEAM HURRICANE er et portrett av åtte danske jenter i 14-17 årsalderen, Ida, Sara, Eja, Mathilde, Mia, Zara, Ira og Maja. Åtte ulike, spennende og unike personligheter. Vi får tid til å bli kjent med dem alle en-til-en, hva de elsker og hva de bekymrer seg for, og vi blir kjent med dem som del av en gruppe. En gruppe som er rørende tolerant, beskyttende og god. Dette er ikke stereotypiske ungdomskarakterer kuttet i papp, men organiske, punka og reflekterte personligheter. Rammefortellingen er at deres fristed, klubben, deres base hvor de får uttrykke seg artistisk, trene og utfolde seg sammen, er i ferd med å legges ned. Nedleggelse er uholdbart, men skal de ut skal de i alle fall ut med stil, og bestemmer seg for å arrangere en kunstutstilling!

Nå er filmens story nokså sjarmerende og varm i seg selv, men det som løfter Team Hurricane er filmens stil: Like punkete og mangefasettert som karakterene den speiler. Filmen er til de grader et overflødighetshorn av deilige visuelle og audiovisuelle påfunn. Split screens i det uendelige, grelle fonter og tekstplakater, 90-talls datamaskinestetikk, instagram, videodagbøker, montasjer, slow-motion, tidenes rulletekst, alt – og mere til – former seg uanstrengt som en stream of conciousness til å bli et høyst originalt kunstverk. Filmen er også stappfull av gullkorn på musikksiden fra de siste tiårene, kanskje aller helst fra regissørens egne formative tiår; 90-tallet.

(Øystein Egge)